Drømmer

Jeg er ikke en person som nødvendigvis tror på drømmetydning, men jeg tror at drømmene våre reflekterer vårt eget liv. Derfor synes jeg det er gøy å se på symbolene jeg drømmene jeg har.

De to siste ukene har jeg hatt forferdelig mange mareritt. Ingenting skikkelig ufint, men ekkelt nok likevel. I majoriteten av drømmene er jeg skikkelig sint og lei meg, og alt går bare galt. Jeg husker ikke alle detaljene fra i natt, men jeg var helt nedenfor. Jeg tror et var noe som ikke gikk helt etter planen, og jeg reagerte ekstra hardt på grunn av en generelt tung periode i livet. I tillegg husker jeg at jeg var utrolig ensom.

Jeg vet ikke helt hva det skal bety. Livet mitt går jo egentlig fremover, og jeg føler at ting sakte, men sikkert, faller på plass. Jeg har jo egentlig ingen grunn til å være skikkelig nedenfor. Ensomheten preger meg en del, men det i seg selv gjør jo ikke livet mitt helt forferdelig.

Disse drømmene er så merkelige. Kanskje jeg må begynne å skrive dem ned når jeg våkner?

Natt til tirsdag

Søvn... Hvorfor trenger vi det? Hvorfor må det være nødvendig?
Jeg tenker mye når jeg ikke får sove, og som oftest tenker jeg på helt banale ting. Det sies at intelligente mennesker sover dårligst, men jeg vil ikke påstå at jeg føler meg intelligent når jeg ikke får sove på grunn av tanker om mat. I tillegg ligger jeg med den klassiske tanken: "Hva gjør jeg dersom noen bryter seg inn mens jeg sover? Jeg sover jo naken..".

Det er jo litt sant. Hva gjør jeg egentlig da? Jeg får ikke tid til å kle på meg, og jeg har ingenting å forsvare meg med.
Heldigvis er sannsynligheten minimal for at det blir å skje. Inngangen min oppsøkes bare av pizzabudet og Jehovas Vitner.

I tillegg til å ligge med absurde tanker ligger jeg og ser på Haisommer. Hvorfor? Fordi den er litt interessant. De klarte å produsere en film som omhandlet en hai uten å gjøre den kjedelig.

Jeg håper du har en mer produktiv natt enn meg med søvn istedenfor Netflix!

Vårens første utepils

Klokken 11:00 i dag drakk jeg årets første utepils, og da var det offisielt vår i Tromsø. Det er bare noe med det. Det er ikke vår før man har drukket sin første utepils mens sola skinner. Det er kanskje en av de få gangene det og er sosialt akseptabelt å nærmest drikke øl til frokost, hehe! Jeg og søskenbarnet mitt satt en god stund på takserveringen til O'learys med en kald en hver. 

Ser det ikke bare fantastisk ut? Solen skinte, og plutselig landet en sommerfugl på nabobordet. Jeg kjente at varmen og gleden i meg bare spredte seg utover. Det var så herlig.

Jeg ser virkelig frem til mange flere utepils de neste månedene, og jeg håper virkelig at vi får en fin sommer i år!

 

Har du drukket årets første utepils i vårsola?

Det har sin sjarm

Her i nord er vinteren ekstra tung, både på grunn av store snømengder og mørketiden. Jeg er ikke sommerens største fan, men vår? Åh, jeg elsker det. Naturen våkner etter en lang dvale og alt blir så mye lettere. I dag gikk jeg med strømpebukse for første gang på lenge uten å føle at beina skal knekke av på grunn av kulden.

Jeg merker det på folk rundt meg at det er vår. Alle jeg møter på er mye mer smilende enn før. Han bak kassa på Rema 1000 smiler og ønsker meg en god dag, og servitørene danser nesten rundt bordene. Det er så fint.
Nå regner det, dessverre, men det må det nesten. Vi har fortsatt noe snø liggende, og jeg gleder meg til alt er borte. 

Våren har virkelig sin sjarm. I tillegg har håret virkelig begynt å vokse ut. Det er ikke langt, men jeg har kastet alle parykkene mine, og det er litt skummelt. Jeg får heldigvis bare komplimenter på det, og noen morsomme spørsmål. I går var det et barn som spurte meg om jeg var lesbisk på grunn av håret! Haha! Jeg kunne ikke annet enn å bare le. 

Når snøen forsvinner helt fra gangfeltene her i området skal jeg ta årets første joggetur. Det blir nok tungt, men og deilig. Jeg føler meg som en strandet hval som har brukt hele vinteren på å ligge i sofaen og spise pizza.


Hva med deg? Er du klar for vår og sommer?

I was never really insane

Nå er det på tide at jeg forteller om tatoveringen jeg tok for to dager siden! Jeg er helt forelsket i den.

Det hele startet på onsdag da jeg så at jeg hadde litt ekstra på konto. Jeg gikk innom studioet jeg alltid går til for å snakke med lærlingen deres. Jeg liker faktisk å tatovere meg hos lærlinger. Jeg får et nytt kunstverk på kroppen for en ok penge, og de får mer erfaring! Jeg var den første kunden til denne lærlingen med akkurat denne skrifttypen.


I was never really insane except upon occasions where my heart was touched
- Edgar Allan Poe

Jeg har alltid hatt en fascinasjon for denne mannen, og akkurat dette sitatet traff meg rett i hjertet. Jeg har planlagt denne lenge, og endelig fikk jeg det gjennomført.

Jeg er utrolig fornøyd med resultatet, og kunne vel egentlig ikke ha spurt om noe bedre. Resultatet ble akkurat sånn som jeg ville ha det!

Jeg elsker fredag den 13!

Ulykkesdag? Nei, så absolutt ikke! Denne dagen har nærmest vært perfekt. Nå skriver jeg fra mobilen, så om innlegget og/eller bildet blir rart er det derfor. Jeg er på besøk hos familien, og jeg tok ikke med PC.

Uansett! Ah, for en dag. Jeg fikk endelig tatovert meg igjen, og jeg er superfornøyd. Jeg liker å tatovere meg hos lærlinger. Noen synes det er skummelt, og det kan jeg sånn sett forstå, men lærlinger må lære! Derfor stiller jeg opp med min hud. Jeg får et permanent kunstverk for en ok penge, og lærlingen får mer erfaring. I dag tatoverte jeg et sitat av Edgar Allan Poe, og brukte en skrifttype lærlingen ikke hadde gjort før. Det var spennende, men jeg kunne ikke ha vært mer fornøyd.


Dere får bare en sniktitt. Plasten er enda på. Når plasten er av skal dere få se hele tatoveringen. Åh, jeg gleder meg til å vise dette til alle der ute.

Etter timen var det rett hjem for å pakke etter en tur på Fretex. Der fant jeg en kjole, en genser og litt lesestoff. På tur hjem til familien oppdaget jeg en mail om at den nye mobilen var ankommet og klsr for henting. Det hadde visst moren min allerede tatt seg av, så snart skal jeg ta i bruk min nye mobil! Jeg er så spent.

Dette har vært en skikkelig bra dag! Ved siden av bra var den og litt merkelig. På bussen midt i sentrum kjørte plutselig en tanks forbi. Ja, du hørte rett. En tanks. Det store, militære kjøretøyet. Jeg vet enda ikke hva som var greia, men det var et interessant syn.

Hvordan har din dag vært?

Snart fredag

I morgen er det endelig fredag, og gjett om jeg gleder meg! Etter planen skal jeg besøke foreldrene mine igjen. Det er noe med det å trekke seg ut på bygda av og til, det er så deilig. Vi bor ganske nærme havet, så hver natt sovner jeg til fuglekvitter og bølger. 

Før jeg reiser skal jeg endelig tatovere meg igjen! Det er ikke noe stort prosjekt, og egentlig burde jeg spare de pengene, men nå er det hele to år siden forrige tatovering, så jeg klarer bare ikke å la være. Jeg skal til samme studio som jeg alltid bruker, men denne gangen skal jeg til lærlingen deres. Jeg er sikker på at resultatet blir dritbra.

SONY DSC

I tillegg har jeg endelig kastet parykkene mine! Jeg liker fortsatt ikke å ha kort hår, men det går grenser for hvor lenge jeg kan gjemme meg under falske hårlokker. Det både klør og blir varmt etter noen timer. Så i går tok jeg motet til meg og kastet min siste parykk. Jeg hadde ikke så mange valg da siden den var blitt så slitt, men jo, det føles ganske godt. Litt befriende faktisk.

Jeg merker at bildene jeg bruker er ganske ensformige og gjentar seg, men snart blir det en slutt på det og! Mobilen min er i ferd med å takke for seg, men heldigvis er det en ny på tur i posten. Er jeg heldig får jeg den i løpet av denne uken.

I tillegg får jeg snart en god venninne på besøk, og da blir det noe godt både på fatet og i glasset. Som dere skjønner er dette en ganske ok dag! Jeg gleder meg til å dele både ny tatovering og mobil med dere der ute. Nå har jeg endelig litt nytt å skrive om!

Hvem er jeg i morgen?

Hver kveld før jeg lukker øynene i senga stiller jeg meg selv det samme spørsmålet. Hvem er jeg i morgen? Vil jeg være den sprudlende jenta jeg innerst inne er, eller vil jeg ha nok en dag med en mørk sky hengende over skuldrene mine?

I går var en sånn dag. Etter jeg krabbet meg ut av senga stirret jeg i veggen i flere timer før jeg kom meg ut døra. Beina mine ville såvidt bære meg, og jeg hadde mest bare lyst til å sove hele dagen. Disse dagene blir det bare flere av, og det skremmer meg. Da jeg hadde min siste psykologtime i 2016 var jeg klar for et nytt liv. Jeg var motivert til å få det livet jeg drømte om, men her sitter jeg og har ikke oppnådd noe som helst.

Hva det skyldes? En god blanding av min egen feil, og en god blanding av et norsk system som ikke fungerer. Livet mitt har stått på pause i flere år, og jeg gråter når jeg ser hvor vellykkede flere av de på min egen alder er. Jeg føler meg ubrukelig og håpløs som lever på Nav. Det er flaut å gang på gang si: ''Sorry, har ikke råd'' når jeg blir invitert med på noe. Jeg sitter igjen på sidelinjen og ser på at livet suser forbi meg. De siste månedene har jeg sendt sikkert nærmere 100 jobbsøknader, og det er ikke en overdrivelse. Har jeg fått respons? Nei, ikke utenom de automatiske mailene noen bedrifter sender ut som sier: ''Dessverre, det ble ikke deg i denne omgang''. Hvorfor? Hvorfor er jeg så håpløs sammenlignet med andre? Er erfaring virkelig så viktig? Søknadene mine er jo gode og kommer rett fra hjertet, det vet jeg. Skremmer det arbeidsgivere så mye at jeg ikke har hatt en ordentlig jobb siden 2015?

SONY DSC

Så nei, jeg har det egentlig ikke bra for tiden. Sist jeg faktisk hadde det genuint bra var under langhelgen min i Oslo, men likevel blir jeg trist når jeg tenker på det. Hvorfor kan ikke livet være så bra hele tiden? Hvorfor må akkurat jeg være så håpløs?

Så hvem er jeg i dag? Vil noe bidra til at dagen blir bra? Akkurat nå sitter jeg stuptrøtt og ser på kaffekoppen som fortsatt er alt for varm. Om et par timer sitter jeg hos Nav for å skrive jobbsøknader, fordi det tror de ikke at jeg klarer å gjøre hjemme. Jeg kan forstå at det eksisterer en aktivitetsplikt for oss arbeidsledige, men jeg mener at den burde tilpasses hver enkelt litt mer. Jeg har ALDRI jobbet bra med folk rundt meg, med mindre det er snakk om samarbeid. For å skrive noe bra må jeg sitte alene uten forstyrrelser rundt meg. Men, men... 

Jeg savner faktisk den tiden jeg gikk til psykolog. Det var fint å ha noen og prate med. Kanskje jeg må be om en ny henvisning før det går for langt?

Den tiden av året

Det er den tiden av året av året hvor vi går gjennom flere årstider i løpet av en dag. 

Jeg våkner på morgenen og det er kaldt. Ute snør det og trærne svaier i vinden. To timer etterpå når jeg går ut døra skinner sola og fuglene kvitrer. Rett etterpå snør det igjen. Sånn har de siste dagene vært, og jeg lengter etter vår mer enn noen sinne. Jeg er lei av snø, kulde og glatte veier. Jeg er egentlig ingen sommerperson, men denne vinteren har vært så lang og mørk at jeg nesten er desperat etter grønt gress og lette sommerkjoler.

Dessverre er det enda en stund til sommer. Heldigvis vet jeg at for hver dag som går, så er vi ett skritt nærmere å bli ferdig med snø og kulde for noen måneder. Det er ikke så innmari lenge igjen til vi er i mai, og det er som regel en fin tid. Det er da våren virkelig blomstrer, og er man heldig får man en fantastisk sommerdag på 17. mai.

Jeg har begynt å trosse værgudene og er i ferd med å gjemme vekk vinterklærne. Ingenting slår følelsen av skinnjakke og solskinn, selv om temperaturene fortsatt er nærmere minussiden. 

Seksuelt trakassert på åpen gate

Jeg har aldri blitt voldtatt, og det er jeg glad for, men i natt var det nære på.

Jeg var på vei hjemover etter en tur på byen da en mann stoppet meg. Siden vi var midt på åpen gate og det var masse folk rundt trodde jeg at det var noen som hadde gått seg bort, eller bare en merkelig, full mann. Jeg tok så uendelig feil. Det startet med små spørsmål som: ''Hvor skal du?'' og ''Hvor bor du?'' etterfulgt av: ''Vi kan jo ta taxi sammen''. Det siste jeg gjør er å ta taxi med en fremmed, så jeg avviste og prøvde å gå videre. Det var da han tok tak i meg og ble drøyere. Først prøvde han å kysse meg men jeg trakk meg unna og dyttet han vekk, men til ingen nytte. Han insisterte mer og mer på at jeg måtte være med han hjem. Han ble mer og mer nærgående og jeg måtte vri hodet mitt både hit og dit for å ikke bli kysset i ansiktet, i tillegg til at hendene hans plutselig forsvant under klærne mine på høyst private steder. Jeg ble både redd og sint og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, men da hånda hans plutselig hadde lurt seg under trusa mi fikk jeg nok. Til tross for høylytte nei og flere forsøk på å dytte han unna var det ingen som reagerte, så jeg var nødt til å ta saken i helt egne hender. Jeg tok tak i han, og ba han om å stoppe. Han så på meg og jeg sa: ''Du kan få en klem da''. Og akkurat i det han slapp litt tak i meg plantet jeg kneet mitt i skrittet hans og løp mot taxikøen. Jeg var livredd, og jeg vet ikke helt hva som gikk av meg, men jeg håper han har det ekstremt vondt i dag.

SONY DSC

I dag er jeg både sint, redd og lei meg. Vi lever i 2018, og det finnes fortsatt menn som tror kvinner kun er sexleketøy. Ingen har rett til å bare ta på min kropp, og i hvert fall ikke under klærne mine. Likevel vet jeg ikke hva som skremmer meg mest; at det finnes slike menn eller at det ikke eksisterer sikkerhet på byen. Det skremmer meg at ingen forbipasserende stepper inn under slike situasjoner, men det skremmer meg enda mer at man verken har vektere eller natteravner rundt seg på gata. Jeg forstår at politiet ikke har ressurser nok til å passe på alle på byen, men det er nettopp derfor vi har både vektere og natteravner. På dagtid går vektere rundt og passer på, men på natta ser man dem kun på innsiden av utestedene. Natteravner har jeg ikke sett på godt over ett år. Jeg vet ikke om dette er en typisk Tromsø-ting eller om det er sånn i andre byer, men jeg følte meg ''utrolig nok'' mye mer trygg sånn sett i Oslo. Der så jeg alltid politi og vektere. 

Jeg er ikke like mye på byen som før, men stort sett hver gang jeg er på byen er jeg vitne til ubehagelige situasjoner, og disse situasjonene involverer alt fra vold til trakassering, men ingen stepper inn. 

Hva ville du gjort dersom du så noen oppleve noe ubehagelig? Ville du gått forbi eller gått bort for å spørre om det går bra? Jeg håper svaret ditt er sistnevnte, men i natt gjorde ingen det for meg, enda dette skjedde midt i sentrum og rett ved siden av en fullstappet taxikø. Jeg ble tydelig trakassert i form av beføling over hele kroppen og jeg gjorde det tydelig at dette ikke var greit. Ingen reagerte.

Det endte bra til slutt, men ærlig talt, hvor er sikkerheten?