Endless Forms Most Beautiful

Nå har jeg ikke det brennende engasjementet for blogging som jeg hadde da jeg var 14 (ligger masse videoblogger fra den tiden av meg på Youtube, hjelp). Men når det gjelder Nightwish og nye plater, så kjenner jeg at skrivekløen øker. 

Jeg har alltid vært positiv til idéen om Floor Jansen som den nye vokalisten i bandet, likevel har jeg vært veldig nervøs med tanke på albumet. Med en vokalist som er forskjellig fra både Tarja og Anette, så var dette naturligvis veldig skummelt. Skulle bandet få en ny sound igjen? Hva skjedde med gode gamle Nightwish? 
Etter å ha hørt albumet har jeg en konklusjon: Bandet er tilbake, sterkere og bedre enn noen sinne.

Singelen, Élan, skremte meg litt. Låta i seg selv er greit kjedelig, men likevel ikke dårlig. Likevel, Nightwish har en tendens til å gjøre det! Altså slippe ''kjedelige'' singler, for så å komme med en bombe av et album. Da Shudder Before The Beautiful ble sluppet visste jeg at dette kom til å bli bra. Denne låta er åpningslåta til albumet, og den er dritbra! Og den kommer til å bli enda bedre live. 

  

Som fan av Nightwish får man fort et ''forhold'' til medlemmene, og for mange var det nærmest en tragedie at deres trommis, Jukka Nevalainen, måtte trekke seg. Personlig merker jeg ikke at han er borte fra bandet nå, ettersom Kai Hahto (kjent fra Wintersun) gjør en knallbra jobb, selv om man merker jobben han gjør på de tyngste låtene på albumet. 
Med Floor Jansen når bandet også nye høyder med overganger fra klassisk vokal til growling. Ja, du hørte rett, growling! I låta Yours is an Empty Hope samarbeider to dyktige vokalister over et orkester og koring på høyt nivå. Det høres kanskje ut som noe veldig typisk Nightwish, men forskjellen er at vi får høre Floor Jansen growle. Hørte vi Tarja growle? Nei. Bandet har utviklet seg noe helt vanvittig med Floor.

 

Troy Donockley har vært med siden han ble introdusert på Dark Passion Play og har vært med på å gi bandet et unikt særpreg med fløytene sine. Han ble med tiden et permanent bandmedlem, og det er bare positivt. Bandet hadde manglet et unikt særpreg om det ikke var for Troy.

The Greatest Whoe on Earth er det beste med hele albumet. Den 24 minutter lange låta et tatt fra en bok av Richard Dawkins, som også har en opptreden på låta. Dette er kanskje det beste Nightwish noen gang har kommet med. Man merker ikke at låta er så lang. Man blir bare sittende og lytte til den, helt til den er over, og det føles som at maks 5 minutter har gått. Jeg skulle likt å vært flua på veggen da Toumas Holopainen skrev denne. Mannen er et geni!

Er du fan av Nightwish og vært spent på albumet? Du har ingenting å frykte! Nightwish har kommet med tidenes bombe av et album! Løp og kjøp!

Intervju med Sigurd Wongraven

Hvor lenge har jeg utsatt dette innlegget? Jo, alt for lenge. Nesten en måned. Men så tok det også ganske lang tid før intervjuet ble publisert.

Hvis noen hadde sagt til meg for 1 år siden at jeg kom til å sitte som 19 åring uten et fnugg av journalisterfaring, men likevel få lov til å intervjue et av mine største, musikalse idoler, da hadde jeg ristet på hodet og tenkt: ''Haha, drøm videre''. Likevel, en måned etter at jeg fylte 19 satt jeg med telefonen i hånda og var mer nervøs enn noen sinne. Da jeg tok opp telefonen tenkte jeg: ''Okei, to minutter igjen til jeg skal ringe... Kan noen skyte meg nå?''. En times tid senere var intervjuet ferdig, og jeg var gladere enn på lenge. Jeg hadde akkurat intervjuet en mann jeg har sett opp til i mange år, nemlig Sigurd Wongraven, vokalisten i Satyricon.

Jeg fikk denne muligheten enkelt og greit fordi jeg meldte min interesse for det, i og med at jeg er skribent for musikkmagasinet Hissig. 


Foto: Elena Haugen Kyriakou (Trykk på selve bildet for å komme til intervjuet på Hissigs nettside).

- Vi jobber med mye forskjellig akkurat nå, deriblant ny Satyricon-plate som vi kommer til å spille inn til neste år, forteller Sigurd Wongraven til Hissig. 
Et annet prosjekt er en plate med bare coverlåter av musikk som har vært viktig for Satyricon. Her kan det bli alt fra tradisjonelle norske folketoner til tidlig Scorpions. Ved siden av disse to prosjektene har bandet også finpusset Live at the Opera, som kommer som dobbel cd, dvd og trippel vinyl. 

Sigurd snakker videre om selve filmprosessen under konserten, blant annet at et ble stilt krav om å fjerne de 12 fremste radene foran scenen for å gi plass til kranene som ble brukt for å filme skikkelig high-tech. Bandet sa nei til dette, ettersom fansen hadde betalt for å komme på konsert, ikke en filminnspilling. 
- Kamerateamet måtte krype litt mellom beina til publikum og på scenen, men sånn måtte det bare bli. 

Resten av intervjuet ligger på Hissigs nesstider, som jeg linket til ovenfor.

Det var vanvittig kult å få gjøre dette! Og jeg håper at jeg får flere slike muligheter. Selv gleder jeg meg til dvden kommer ut. Etter intervjuet har jeg bare blitt enda mer sikker på at det er journalistikk jeg vil satse på i fremtiden, koste hva det koste vil.

 

Nostalgi på det høyeste

Nå er det ca. to uker siden sist jeg postet noe her, og det blir vel to uker (eller mer) til neste gang. Jeg blir nok ikke å skrive noe mer før jeg får skrivekløe igjen, akkurat som nå. Det har ikke skjedd så veldig mye nevneverdig siden sist heller, så jeg har heller ikke hatt grunn til å publisere noe. Det eneste jeg kommer på nå er intervjuet jeg gjorde på tirsdag med et av mine største idoler, men det skal få bli et innlegg for seg selv når det endelige resultatet av intervjuet blir publisert.

Uansett! Nostalgi.....

Når du er et av de barna som vokser opp med eldre brødre som introduserer deg til film-, musikk- og spillverdenen, da setter det seg et varig merke i sjela di. Tingene du vokste opp med forsvinner aldri. Det er jo ikke uten grunn at jeg enda er blodfan av Nightwish den dag i dag, jeg ble fan da jeg var ca. 8. Da jeg var et barn syntes jeg at spill var mye kulere enn barbiedukker (sant skal sies at jeg så veldig opp til brødrene mine). Et av spillene jeg husker best er Final Fantasy 9. Det var kanskje et av de første spillene jeg spilte, i hvert fall i Final Fantasy-serien. Det er nå bortimot 11 år siden sist jeg spilte dette spillet (nå føler jeg meg gammel). Det er et spill jeg har savnet veldig, veldig lenge. Jeg elsket det jo! Ved siden av Kingdom Hearts er nok Final Fantasy 9 det spillet jeg har savnet mest. Til min store glede og overraskelse fant jeg Final Fantasy 9 i går da jeg hadde meg en runde på Playstation Store. Med 70 kroner på konto tenkte jeg at det bare var å glemme, men hell og lykke var på min side da jeg oppdaget at det kostet 42 kroner. _42_!!



Jeg føler meg som et 8 år gammelt barn igjen. Den blonde, lille jenta med potetgullposen kom tilbake i går, bare i en mørkhåret skikkelse med vin istedenfor potetgull (man tager hvad man haver!). Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg var så glad da jeg startet spillet at jeg nesten felte en gledeståre. Musikken, grafikken, karakterene.... Alt! Tror ikke at jeg noen sinne har opplevd et så nostalgisk øyeblikk før. I går, store deler av natten og i dag (og dagene fremover) skal brukes til å spille. Sist gang jeg spilte spillet kom jeg meg videre på grunn av ren flaks. Den dag i dag skjønner jeg alt mye bedre, for og ikke glemme at jeg nå også kan engelsk og derfor forstår samtalene. 

For meg er dette et helt fantastisk øyeblikk. Det kan egentlig ikke beskrives!

 

Som ild i tørt gress

Det forrige innlegget skrev jeg midt under en søvnløs natt, og planen min var å slette det morgenen etter, men noen kom meg visst i forkjøpet. Det var i teorien aldri meningen at det skulle få se offentligheten, og jeg hadde skjult bloggen fra både søkemotorer som google og forsiden av blogg.no, men det var tydeligvis ikke nok. Jeg klager ikke, det er jo ganske gøy at innlegget spredde seg! 

Dagen etter at jeg hadde postet innlegget ble jeg ringt av en journalist fra avisa Nordlys som spurte om han kunne publisere det som et leserinnlegg, og i søvne svarte jeg ja. I ettertid tenker jeg at det hadde vært greit å finpusse det litt, men greit nok... Noen timer senere poppet meldinger fra vennene mine inn, og det spredde seg såpass at VG ringte meg og var interesserte i å lage en egen sak om dette. Da svarte jeg jo selvfølgelig ja!

Det var kjempeskummelt, egentlig. Ansiktet mitt har vært i en avis før, men aldri noe større enn det mest lokale sånn som Nordlys/ITromsø, hvis vi ser bort i fra de sekundene jeg snakket om reservasjonsretten på Dagsrevyen i forkant av 8. mars i 2014. Men jeg har aldri vært alene om en sak før, og meg tanke på at mange er veldig kritiske til dette har jeg enda ikke lest VG-saken, bare sett overskriften og hatt artikkelen åpen i en egen fane hele dagen, men jeg skal lese det så fort jeg er ferdig å skrive dette.

Litt kritikk i kommentarfeltene har det vært, men sånn blir det med ALT, ikke bare denne saken, men _ALT_. Responsen fra venner, familie og andre har vært overveldende positiv! Jeg har mottatt meldinger på facebook fra mennesker fra hele Norge, og det er kjempekoselig. Takk for hyggelige tilbakemeldinger! Det var jo aldri meningen at det skulle spre seg på denne måten, og at hele Norge skulle få tilgang til en ganske personlig del av meg, haha!

 

Uansett, sånn kan det gå! Jeg angrer ikke på at jeg sa ja. 

Takk for responsen!

Boikott av 50 Shades of Grey.

Akkurat nå sitter jeg i sofaen min og føler meg mer undertrykt av influensaen som har angrepet meg.....

Jeg føler meg mer undertrykt av overleppa mi som er sykt hoven etter at jeg i går bestemte meg for å pierce den.......

Jeg føler meg mer undertrykt av diverse kvinnegrupper.....

.....enn jeg noen gang vil av Fifty Shades of Grey.

 

Ja, jeg er kvinne, og jeg har null forståelse rundt boikottet av filmen.

 For sikkert ett år siden bestemte jeg meg for å kjøpe boka alle snakket om - Fifty Shades of Grey. Ei venninne av meg snakket varmt om denne trilogien, og av ren nysgjerrighet og mangel på lesestoff kjøpte jeg den første og den andre boken. Jeg likte selv den første boken ganske godt. Forfatteren virket ikke sjenert på detaljer, men de heftigste scenene kunne godt ha vart lengre for min del. Bok nummer to ble jeg aldri helt ferdig med (glemte den av og ble litt lei). Så jeg hadde ikke det største innblikket i denne verdenen før jeg så filmen, men jeg hadde som sagt lest den første boka som filmen handler om. Jeg skjønner at noen kanskje er kritiske til stalker-tendensene til Mr. Grey, men dette spiller seg mest ut i boken, ikke filmen, og det er filmen alle skriker om for tiden. I filmen oppsøker han riktig nok jobben til Anastasia, så han har med andre ord gjort sin research, men prøv å se på det i realiteten... Du møter en ny og interessant person, og denne personen finner du på Facebook. Selvfølgelig sjekker du arbeidssted og sniker gjennom hele profilen. Det er en del av oss å finne ut info om personen man er interessert i. Jeg legger ikke skjul på at jeg gjør det selv. 

I den tid filmen hadde premiere var det stort hysteri i media om at blant annet kvinnegruppa Ottar oppfordret til boikott av filmen fordi den blant annet undertrykker kvinner. De mener at en kvinne i Anastasias situasjon ville endt opp på krisesenter, og ikke gått videre i livet på en normal måte. Det har gått for langt! Filmen oppfordrer ikke til vold mot kvinner i det heletatt og Anastasia blir ikke undertrykt. Mr. Grey sier flere ganger til henne at hun kan gå når hun vil, de har safewords som ''gult'' og ''rødt'', men hun bruker dem aldri. Hun VIL at han skal gjøre det han gjør mot henne. Hun er frivillig submissiv. Er det virkelig undertrykkende? Nei! Det er ikke kvinnemishandling når hun frivillig henger fra taket og blir pisket, det er ikke mishandling når begge parter er med på det.




Skal jeg føle meg mishandlet og undertrykt bare fordi jeg foretrekker at menn er dominante mens jeg selv er submissiv? Skal jeg skamme meg over å være kvinne, og like det å bli tatt kontroll over? Bare fordi jeg er kvinne og vi blir sett på som det svakere kjønn? Vi har kommet til et punkt der det ikke er sosialt akseptabelt av meg som kvinne å være frivillig submissiv bare fordi det er jeg som blir kontrollert, kanskje pisket. På toppen av det hele hadde det tvilsomt blitt sett varmere på dersom rollene var byttet, slik at kvinnen var dominant og mannen submissiv. Det hadde heller ikke vært akseptabelt. Med andre ord blir kinky leker på soverommet sett ned på, noe som er trist. Ingen skal måtte føle skam fordi de kanskje foretrekker litt biting og smerte foran vanlig vaniljesex (som det så fint kalles i Fifty Shades).

Fifty Shades of Grey handler om to mennesker som forelsker seg i hverandre. Forskjellen på denne historien og alle andre historier er i all hovedsak BDSM-delen. Mr. Grey er en rik, suksessfull og erfaren mann. Anastasia er ung og uerfaren, men dette gjør henne ikke til et voldsoffer. Enkelt og greit fordi hun er med på det selv. Om man skal boikotte Fifty Shades of Grey fordi en mann er dominant ovenfor en frivillig submissiv kvinne, da rømmer jeg fra jorda. Resultatet av skrikingen til ekstrem-feministene er at selv BDSM blir sett hardt ned på og hatet av mange. Jeg har til og med hørt folk si at de vil at BDSM skal bli ulovlig fordi det oppmuntrer til vold. Skal vi kanskje boikotte bibelen som påvirker folk til å bli kristne? Skal vi boikotte Mein Kampf fordi den påvirker folk til å sympatisere med Hitler? Skal vi boikotte Ole Brumm fordi barn blir inspirerte til å spise seg ihjel på honning? Nei, dette handler om uskyldige litterære verk som også blir satt til liv på skjermen. Fifty Shades er ikke verre enn mange andre filmer som eksisterer. Jeg har sett en film (A Serbian Film?) der en mann voldtar et spedbarn. Burde vi ikke heller boikotte en film som den?

Jeg er kvinne, og jeg vil stolt meddele at jeg liker Fifty Shades of Grey. Jeg har savnet en kjærlighetshistorie som denne! Jeg vil i samme slengen meddele at jeg gjerne underkaster meg en dominant mann, og jeg hadde ikke sagt nei takk til å ha mitt eget ''red room of pain'', og det sier jeg uten skam.

Les mer i arkivet » Mars 2015 » Februar 2015
hits