hits

Litt sånn der

I går hadde jeg en ganske rolig dag, men den var utrolig koselig. Jeg møtte ei venninne som jeg dro på Kala (asiatisk restaurant) med, og der spiste jeg tidenes ramen! Jeg kan ikke huske sist gang jeg spiste noe SÅ godt! Jeg skal definitivt tilbake dit. De hadde mye på menyen som virket spennende, så lommeboka blir å få svi, hehe. 
Etter det ble det en liten shoppingrunde. Jeg kjøpte ikke mer enn et par ansiktsmasker, men det er vel like greit. 

Altså, hvor kul er ikke denne skjorta? Jeg kjøpte den for et par dager siden for 49,- på Bik Bok. Jeg kan vanligvis ikke bruke sånne skjorter pga. overdreven svetting (loool....), men siden denne sitter ganske løst og er ganske luftig, så gikk det bra. 

Ellers skjer det veldig lite i disse dager. Det skjer heldigvis en del fremover, men ikke noe som per dags dato er nevneverdig. 

Rolig helg

Nå har jeg vært hjemme i leiligheten min et par timer etter å ha tilbragt helga hjemme hos foreldrene mine. Det er to måneder siden sist jeg var der, til tross for at de bare bor to timer unna. Det var en rolig helg fylt med god mat og kattekos!

Nå ser jeg frem til en ny uke og nye muligheter! Jeg har vært syk en solid uke i strekk nå. Jeg hoster fortsatt, men formen er bra. I morgen skal jeg starte på årets julegaveshopping i håp om å bli ferdig tidligst mulig, og til helgen er det konsert med Satyricon! Håper dagene frem til lørdag går fort som fy.

Livet er så kort

Jeg ble inspirert til å skrive dette innlegget etter å ha lest DETTE innlegget til Sophie Elise.

I 21 år har jeg levd. Snart 22. Så snart at jeg nesten blir kvalm av tanken. Jeg føler at tiden bare går fortere og fortere uten at jeg oppnår noe i livet. Jeg møtte en mann på byen på tirsdag (ja, jeg var ute på byen på en tirsdag) som spurte meg om hvilke planer jeg har for fremtiden. Jeg fortalte at drømmen min var å bli journalist, og da aller helst innen kultur for å kunne skrive om musikk. Da han spurte meg om hvordan jeg skulle oppnå det, da stoppet det opp for meg. Jeg vet ikke. Hvordan skal jeg det? Jeg har ikke vitnemål, så jeg kan ikke studere. Journalist er heller ikke en beskyttet yrkestittel, så jeg kan være heldig dersom jeg bare har flaks. Men hvordan? Må jeg flytte? Hvor skal jeg starte?

Men jeg føler ikke at det er det viktigste. For alt jeg vet blir jeg aldri journalist, og det går fint. Jeg kan tross alt ha skriving som hobby på lik linje med musikk. Jeg er ikke på død og liv nødt til å leve av det. Du kan ikke ha å være politi eller kirurg som hobby på fritiden, så jeg er egentlig heldig når det kommer til interessene mine. For to år siden fikk jeg intervjue Sigurd Wongraven fra Satyricon, og det helt uten erfaring innenfor journalistikk. Jeg angret så jævlig de siste fem minuttene før intervjuet, men etterpå var jeg stolt. Jeg var stolt over hva lille meg hadde fått til helt alene uten et snev av erfaring på forhånd. Å intervjue en av sine favorittmusikere er noe mange i løpet av en hel karriere aldri får gjøre. Jeg fikk gjøre det uten å være ansatt noe sted. Så jo, det handler veldig mye om flaks, og å være på rett sted til riktig tid. Men hva har det å si for resten av livet mitt, og det jeg ellers har gjort hittil? Det jeg lærte av det er at man alltid bør satse, selv om det virker skremmende. 

På samme måte som Sophie Elise føler jeg at jeg nettopp var 16, uten å oppnå så alt for mye. Jeg er bare 21, og det er vel egentlig ikke meningen at jeg skal vite hvor jeg vil være enda. Likevel føler jeg at det er nå jeg skal leve og gjøre det aller beste utav livet. Jeg har allerede levd 1/4 av livet, og jeg føler at jeg burde ha gjort og opplevd så uendelig mye mer. Livet er langt, men samtidig så alt for kort. Jeg vil reise, jeg vil jobbe, jeg vil lære et nytt språk, jeg vil gifte meg, jeg vil bli flink til å spille piano, jeg vil kjøpe hus, jeg vil dra på konserter, jeg vil dra på byen, jeg vil sove, jeg vil trene, jeg vil møte nye mennesker, men jeg føler at jeg ikke har tid til alt, til tross for at jeg bare er 21 år gammel. 

Dagene mine er så normale, og jeg kjeder meg. Jeg våkner, drar på jobb, drar hjem, sover, drar på jobb... Og sånn er det. Jeg vil så mye mer, men jeg vet ikke hva. Burde jeg kanskje flytte? Eller burde jeg kanskje si ''fuck this shit'', pakke kofferten, og dra på språkreise i et år? Burde jeg håpe at mulighetene i livet oppsøker meg dersom jeg ''markedsfører'' meg selv bedre på nett? Jeg vet ikke, og det plager meg.

Det spirer og gror

Det er vel to-tre måneder siden jeg tok håret nå. Og for bare et par uker siden gikk jeg over med maskinen nok en gang for å fjerne tuppene som fortsatt hadde hårfarge, så det er litt kortere nå enn det kunne ha vært. Jeg ser likevel at det skjer noe der på toppen. For to måneder siden var jeg nesten så skallete som man kan bli. Nå er det mykt og koselig å ta på.


På bildet ser det faktisk kortere ut enn det egentlig er. Bildet er fra tidligere denne uken.

Jeg er så spent på hvordan håret blir når det faktisk vokser ut. Det er fortsatt alt for kort til at jeg går med det offentlig, samtidig som det har fått en sånn merkelig lengde som ser helt vanvittig ut dagen etter en hårvask.
Før jeg begynte med hårfarging i en alder av 12 hadde jeg skikkelige korketrekkere. Og da mener jeg heftige korketrekkere som på det verste nesten var afro! Jeg håper IKKE at jeg får det igjen nå. I tillegg er jeg ekstremt spent på fargen. Har jo ikke sett min naturlige hårfarge på 9-10 år. 

Men en ting kan jeg love, og det er at jeg aldri skal bleke håret hjemme igjen. Aldri.

Jeg har fått meg samboer

For et par dager siden fikk jeg meg endelig en samboer! Han løper riktig nok på fire bein og sover ikke ved siden av meg i senga, men det er så mye selskap meg han. Jeg har endelig fått meg et marsvin. Etter hvert blir han nok å få seg en kompis, men foreløpig er han alene. 

Jeg vet ikke så mye om fortiden hans, annet enn at han har bodd hos en familie og vært alene en stund. Og han er rundt 4 år gammel. Siden jeg ikke visste så mye om han, så tok jeg meg den frihet å navngi han istedenfor å spørre om hva navnet var. Han heter Noctis, og han er helt nydelig!

Når man bor alene i en liten leilighet, så blir det fort veldig ensomt. Jeg har bare hatt han et par dager, og jeg trives mye bedre allerede. Det er så mye selskap i han at jeg på ingen måte føler meg ensom lenger. Jeg håper at jeg får gleden av å ha han i lang tid fremover.

Jeg gir bort hele kroppen min

Nå høres det ut som at jeg donerer vekk alt fra topp til tå, og sannheten er at det faktisk er det jeg gjør....på en måte!

For et par år siden bestemte jeg meg for å bli blodgiver, men jeg fikk ikke lov til å donere blod på grunn av piercingene jeg hadde i ansiktet. Blodet mitt ble godkjent siden jeg fikk gjennomføre prøvetakingen, men piercingene var dessverre en hindring. Nå som jeg ikke har en eneste piercing utenom de i øret, så får jeg endelig lov! 13. november skal jeg donere blod for første gang! Jeg trenger ikke å gå gjennom registrerings-prosessen med prøvetaking igjen siden jeg allerede har gjort det og ble godkjent. Jeg er på ingen måte redd for nåler, og synes det er veldig fascinerende når jeg tar blodprøver. Jeg gleder meg!
Når jeg er i blodbanken tenker jeg å registrere meg som benmargsgiver. Det er en litt mer omfattende prosess, og oddsene for at man faktisk blir spurt om å donere er like høye som å vinne et millionbeløp i lotto. For å bli benmargsgiver må man først være blodgiver, så hvorfor ikke bare slå to fluer i en smekk? Jeg kan, med mine stamceller, redde livet til noen en gang. Dersom noen med samme vevstype som meg for eksempel får leukemi, så kan mine stamceller redde dem. Jeg har ingen gode grunner til å IKKE gjøre det. Det høres litt skummelt ut å legges i narkose mens de høster stamcellene mine, men det er ingenting sammenlignet med hva pasienten må gå gjennom.

I tillegg til det har jeg sagt ja til å være organdonor. Jeg gjør jo ingenting med organene mine dersom jeg skulle dø. I dag skal jeg gå innom et apotek for å skaffe meg donorkort. Jeg liker ikke appen noe særlig, og jeg har ikke printer til å printe ut selv. Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke skjønner meg på mennesker som sier nei til organdonasjon. Det spiller ingen rolle om det er snakk om religiøse overbevisninger eller personlige meninger. Du og jeg kan redde livene til hverandre med organene våre, og jeg mener at det ikke finnes noen gode mot-argumenter. 

Hvis min kropp kan redde ditt liv, da nøler jeg ikke før jeg sier ja.

Mareritt

Jeg sitter med morgenkaffen og nudler til frokost. TVen surrer i bakgrunnen, og jeg har fortsatt ikke våknet helt. I dag bråvåknet jeg av tidenes verste mareritt. Jeg turte ikke å lukke øynene for å sove igjen. Det var så jævlig at jeg nesten ble kristen i drømmen bare for å be Jesus om hjelp, og jeg er kanskje en av de minst religiøse man kan møte i virkeligheten. Jeg ser heller ikke vits i å ha et tilfeldig bilde i dette innlegget. Føler at det blir for mange kaffekopper på rad. 

De siste ukene har jeg hatt ekstremt mange mareritt. Det er helt latterlig. De fleste har vært helt ok, men nå var det rett og slett skremmende. Det sies at man våkner dersom man dør i en drøm, fordi hjernen ikke vet hvordan det er å dø. Det gir i såfall mening, fordi jeg tror det var sånn jeg våknet. Jeg skulle løpe fra moren min sitt soverom og inn i stua til pappa og den ene broren min. Jeg ropte og jeg skrek, men de kunne ikke høre meg. Plutselig peker faren min på armen min, og akkurat i det jeg vendte blikket for å se, da våknet jeg. Det hørtes sykt teit ut, men jeg orker ikke å oppsummere hele drømmen nå.

På den positive siden fikk jeg lommeboken min tilbake i går. Den hadde politiet fått inn etter helgas festligheter. Nå er jeg ikke 100% sikker på hva som skjedde, men lommeboka var helt borte etter jeg kjøpte meg nattmat. Jeg ringte til uteplassene jeg hadde vært på og Narvesen, men ingen hadde funnet noe. Og jeg fant den heller ikke da jeg gikk tilbake for å se utendørs. Alt jeg vet er at 50 lappen jeg hadde i den nå er borte. Men det betyr ingenting. Jeg har nøklene mine tilbake og alt det andre skrotet jeg hadde i den. Men jeg skal definitivt kjøpe ny lommebok. Disse svære greiene som har plass til en hel haug med kort, mobiltelefon og mer enn det er så latterlig upraktiske. Så lenge bankkortet, nøklene og noen kontanter får plass, så er jeg fornøyd.

Grønn start på dagen

Når man våkner tidlig på morgenen og er helt uthvilt, det er fantastisk! Det skjedde i dag. Jeg våknet allerede i 5-tiden fordi jeg sovnet så tidlig, og jeg lå leeeeenge under dyna før jeg til slutt gikk i dusjen. Selv om jeg er våken og klar for dagen, så sitter jeg nå med morgenkaffen, en smoothie og dempet belysning mens jeg ser på God Morgen Norge. Det er så behagelig å starte dagen helt rolig.

Jeg elsker slike dager. Jeg elsker å føle at jeg våkner sammen med resten av byen. Jeg får med meg soloppgangen samtidig som det første morgenflyet suser forbi. Jeg bor ganske nærme flyplassen, så jeg hører det veldig godt når vinduene er åpne.

Matlysten er sjeldent på topp på morgenen, og i dag ble det en smoothie for å få en ekstra "kick" på dagen. Smoothien består av ananas, spinat, mango, eple og agurk. Og vann for å tynne den litt ut. Jeg er ikke fan av juice/melk og lignende i smoothiene mine.

God morgen!

What The Health

Hvis det er en ting jeg er helt sikker på at vi mennesker aldri kommer til å bli enige om, så er det kosthold. Det finnes såkalte forskere og selverklærte eksperter overalt som mener de vet best. Jeg har alltid vært litt skeptisk til dokumentarer som omhandler kosthold, selv om jeg synes det er ganske spennende. I går endte jeg opp med å se What The Health for første gang, til tross for at den har eksistert på Netflix ganske lenge. Jeg vet ikke med dere, men jeg fikk i hvert fall lyst til å revurdere mitt eget kosthold.

Først og fremst, så må jeg si at hvis det er en ting vi alle vet, så er det at forskjellige kosthold passer forskjellige mennesker. Noen har allergier og sykdommer som gjør at de ikke tåler enkelte matvarer. Det gjelder alt fra kjøtt, meieriprodukter og frukt/grønt. Likevel er jeg enig i det What The Health sier, altså at et kosthold som i hovedsak er plantebasert er det beste for de aller, aller fleste. 

Jeg har selv vært vegetarianer og av-og-på veganer. Og i løpet av de 6(!!) årene jeg var vegetarianer hadde kroppen min det kjempebra. Da jeg var yngre hadde jeg mye problemer med magen. Jeg kunne sitte i do på timesvis, og da spesielt en mandag etter en helg med taco og biff. Jeg hadde mye fravær fra skolen pga. dette. Etter jeg ble vegetarianer forsvant mageproblemene, og jeg raste ned i vekt. Jeg var alltid ganske lubben som barn, og når jeg ser på gamle bilder at meg selv var jeg kanskje alt for stor for alderen. På slutten av ungdomsskolen og på videregående hadde jeg en veldig normal og fin vekt. Jeg tenkte egentlig ikke så mye over hva jeg spiste. Det viktigste for meg var at alt var vegetarisk. På videregående var jeg hybelboer, og det gikk mye i pasta, ris og brød. Jeg holdt likevel vekta. På slutten av VG3 gikk jeg på en smell. Jeg bodde i et kollektiv som ikke var bra for meg, og jeg ble mer og mer utmattet og deprimert fordi jeg jobbet alt for mye samtidig som jeg prøvde å gjøre det bra på skolen. Hva skjedde? Jo, potetgull og pizza. Jeg fortsatte å være vegetarianer, men jeg sverget til potetgull og pizza. Hver dag. HVER DAG. Jeg la naturligvis på meg siden jeg ble sykemeldt og sluttet på skolen, og derfor ikke hadde noe å gjøre. Dette varte ganske lenge, men jeg tok meg etter hvert i nakken.

I vår spiste jeg kjøtt igjen for første gang på 6 år. Jeg tror ikke at jeg angrer, men jeg burde ha vært mer fornuftig. Jeg begynte ganske tidlig å kjenne det på kroppen at jeg ikke hadde det like bra med meg selv, og klærne ble trangere og trangere. Nå sitter jeg og angrer som en gal på at jeg ikke tenkte mer over hva jeg puttet i kroppen. Jeg er ingen ekspert, men jeg er 110% sikker på at alt skyldes kostholdet mitt. Jeg har fått i meg alt for mye fett og proteiner, alt for lite fiber, og helt feil næring. 

What The Health forteller oss at mange tar helse for gitt. Dersom flere i familien har hatt diabetes eller kreft, er det lett å tenke at man selv blir å få det. Det er jo arvelig, ikke sant? Men har noen fortalt oss hvor mye kosthold spiller inn? Dersom foreldrene dine har diabetes eller andre kjipe sykdommer, og du vokser opp på samme kosthold som dem, så er oddsene store for at du også blir syk. Likevel vil noen bli syke uansett om de har et bra kosthold eller ikke. Enkelte ting har man bare ikke kontroll over. 

Jeg kommer nok ikke til å bli vegetarianer igjen med det første. Jeg må dessverre innrømme at jeg liker å kunne spise ute med venner og familie uten å måtte be om en skreddersydd meny på grunn av steder som mangler vegetarmat. Men jeg tror nok at jeg blir å tenke mer på hva jeg faktisk putter i kroppen, og hva jeg kjøper på butikken. Jeg har for eksempel aldri tenkt over hvor mye fett som er i ost, og hva som faktisk er i kylling. Jeg vil fokusere på å bytte ut meieriproduktene med veganske produkter som soyamelk og vegansk ost. Hvorfor? Fordi jeg har innsett hvor ufattelig unødvendig det er å konsumere meieriprodukter. Melka fra kua er til kalven, ikke oss mennesker. Vi fortsetter jo ikke å innta morsmelk fra vår egen mor når vi vokser opp, så hvorfor skal vi drikke melk fra et annet dyr? Melk som inneholder både hormoner og andre ting kroppen vår overhode ikke trenger. Visste du at over 70% av verdens befolkning er laktoseintolerante? Det sier seg selv at kumelk eller melk fra andre dyr ikke er egnet for oss. 

Jeg vet ikke med dere, men jeg har i hvert fall lyst til å ha en sunn kropp om 20 år. Joda, en saftig osteburger smaker godt, men det er ingenting sammenlignet med å ha en sunn kropp som funker. Jeg kunne ha skrevet et mye mer omfattende innlegg, men jeg tror jeg stopper her. Hvis du ikke har sett What The Health enda, så anbefaler jeg deg å gjøre det. Jeg sier ikke at alle må kutte ut mat med animalsk opprinnelse, men at flere burde tenke over hva de faktisk putter i kroppen.

 

#Metoo

Jeg har ikke postet en status på Facebook. Personlig valgte jeg heller Instagram. Poenget er at jeg valgte å meddele at jeg også har opplevd seksuell trakkssering/overgrep. På søndag ble en ny hashtag startet på Twitter etter en oppfordring fra Alyssa Milano. Budskapet har spredd seg over hele verden og over til forskjellige medier. <<Hvis alle vinner som er blitt utsatt for overgrep eller opplevd seksuell trakassering skriver MeToo i statusen sin, så ser kanskje folk omfanget av problemet.>> Jeg anser meg selv som heldig sammenlignet med mange jenter der ute. Jeg har aldri blitt voldtatt eller blitt utsatt for noe veldig fysisk. Jeg har derimot opplevd trakassering over sosiale medier og på byen, men uansett hvor det skjer og hva som skjer, så er det aldri greit. 

Jeg husker veldig godt en episode. Jeg var 19 år gammel, og ble plutselig addet på Snapchat av en mann. Han var nesten 30 år gammel. Han sendte meg det ''klassiske'' penisbildet, og ble ekstremt fornærmet da jeg avviste han. Han var hellig overbevist om at han ble å få meg på kroken ved å sende nok penisbilder der han forklarte hvordan han skulle ta meg i forskjellige stillinger og hvor hardt han skulle gjøre det. Etter hvert ble jeg dritlei og var i ferd med å blokke han, da jeg bestemte meg for å kjefte litt. Jeg husker at jeg nærmest ordrett sa: ''Du er 10 år eldre enn meg, men jeg er åpenbart den voksne av oss. Du eier ikke respekt for andre, og synet ditt på kvinner er rett og slett kvalmende''. Responsen hans var å kjefte og si: ''Du kan umulig være eldre enn 18! Du er en utakknemlig drittunge.''. Jeg var tydeligvis en utakknemlig drittunge fordi jeg ikke ville ha sex med han. En fremmed fyr jeg aldri har møtt eller sett før. 

Utenom det har jeg, som mange andre, opplevd å bli tafset på. Alt jeg vil er å nyte en kveld på byen med vennene mine, men av og til blir det vanskelig når en våryr idiot kommer og jokker på meg bakfra. Disse mennene tar heller ikke et nei for et nei. Jeg vet ikke hvor mange menn jeg har fått kastet ut av uteplasser de siste årene på grunn av respektløs oppførsel. 

Det er likevel en ting vi ikke må glemme, og det er at trakasseringen ikke bare gjelder oss kvinner. Det er mange menn der ute som opplever seksuell trakassering og overgrep, og mørketallene er alt for store. Jeg synes det er viktig å ha fokus på begge kjønn, og ikke bare oss kvinner. 

15 millioner jenter blir giftet bort

I dag, 11. oktober 2017, er det FN's internasjonale jentedag. I løpet av et år blir over 15 millioner jenter giftet bort, og det er mildt sagt alt for mange. Dette er da snakk om barnebruder som går gjennom tvangsekteskap. Visste du at barneekteskap faktisk ikke er ulovlig i Norge? Jeg fikk nesten sjokk da jeg fant ut det. Jeg visste at man kunne gifte seg i en alder av 16 dersom foreldrene godtok det, men fyfaen. Det er alt jeg har å si. Fyfaen. 

Dette er barn. Ikke ungdommer, men barn. Se for deg at din 12 år gamle søster eller kanskje kusine blir giftet bort og blir gravid kort tid etterpå. Hun ønsker det ikke selv, men blir tvunget. Hun blir fratatt sitt eget liv. Hun får ikke leke med andre barn mer. Hun blir voksen i det sekundet hun står brud og sier ''ja''. Hun er et barn som snart selv skal få barn. Er dette en verden vi vil ha? Nei. Jeg ser for meg at tantebarnet mitt som nå er 11 skal stå brud, og jeg får nesten panikk av tanken.

På bildet over er jeg 14 år gammel og fortsatt et barn. Den gang da følte jeg meg veldig voksen, men det var jeg ikke. Jeg likte å høre på musikk og mye av fritiden min ble brukt på Nettby. Jeg var nylig kommet i den alderen der å leke med dukker var flaut, men barnefilmer likte jeg fortsatt. Jeg var veldig hormonell og kroppen min begynte å bli voksen. I en periode var jeg til og med usikker på min egen legning. Det eneste jeg visste var at Bill fra Tokio Hotel var drømmemannen, men at jeg og var sykt forelska i Shane fra The L Word. Jeg var på ingen måte klar for å bli helt voksen enda. 

I et annet land kunne jeg allerede ha vært gift i flere år og hatt to barn i en alder av 14. Jeg kunne ha blitt giftet bort til en godt voksen mann som mishandlet meg dersom jeg ikke var lydig hele tiden og hadde sex når det passet han. Jeg er nå 21 år, og føler meg fortsatt for ung til å si ''ja'' i mitt eget bryllup, og jeg er på ingen måte klar for å få barn, men jeg er heldig. Jeg kan faktisk velge å ikke gifte meg, og jeg kan velge å ikke få barn. Det er millioner av jenter der ute som ikke har noe de skulle ha sagt. Er dette virkelig greit?



Visste du at: Hver femte jente i verden ikke går på skole? 40 prosent av alle barneekteskap skjer i Afrika, og over 50 000 tenåringsjenter dør årlig som følge av komplikasjoner under fødsel og graviditet? De fleste barnebruder blir voldtatt? Den vanligste dødsårsaken blant jenter mellom 15 og 19 i utviklingsland er komplikasjoner under graviditet og fødsel?

Det er sant, og dette er bare en brøkdel av den mørke sannheten. Mange unge jenter drømmer om å gifte seg i en stor prinsessekjole med en snill og kjekk mann, men ingen ønsker å gifte seg med onkelen sin i en alder av 11 og bli voldtatt samme kveld.

Dette er en verden vi lever i, og akkurat nå når du leser dette blir et barn gift. Og om ikke lenge står en ny jente brud. 

Du har lov til å gråte

Vet dere hva? Jeg har hatt det skikkelig bra denne helgen. Jeg har ikke gjort så mye, men i går dro jeg ut på byen med ei venninne og hadde det kjempegøy. For en uke siden trodde jeg at alt skulle være håpløst i lang tid fremover, men jeg må si at alt går mye bedre en forventet. Det sies at det er umulig å fikse et knust hjerte, men alle så kan gro. I hvert fall til et visst punkt. Man vil alltid få noen arr her og der, men så lenge man har det bra spiller det ingen rolle. Jeg vil likevel påpeke at jeg enda er småforbanna på de folkene som ba meg om å skjerpe meg. Ja, de første dagene gråt jeg som en foss. Det føltes som at noen hadde dødd, og på en måte var det noe som var dødt. Det gjorde jævlig vondt i starten, men nå har jeg det mye bedre. Jeg føler ikke for å gråte mer, selv om jeg har lov. Man har lov til å gråte.

Sorg er noe vi alle opplever. Vi sørger når noen dør, vi sørger over forhold som avsluttes og vi sørger når det er tomt for varmtvann. Sorg er så mye, selv om det forbindes med tragedie. Som jeg skrev i forrige innlegg ble jeg nylig singel, og opplevde derfor sorg. Det føltes som at noen rev hjertet mitt ut av kroppen min, og det gjorde vondt både psykisk og fysisk. Det verste var at flere sa at jeg bare måtte skjerpe meg og heve hodet. ''Du er ung, det er en del av livet''. Enkelte mennesker får det til å høres ut som at man ikke har følelser bare fordi man er ung og ikke har levd like lenge som en 50 åring. Det irriterer meg grønn.

Jeg er bare et menneske. Jeg har følelser. Og jeg er veldig følsom. Jeg griner ikke etter en diskusjon, men jeg er sårbar. Det sies at barn som blir mobbet eller opplever noe vondt når de er små tar det med seg i voksen alder og blir med sensitiv enn de fleste andre. I mitt tilfelle stemmer det nokså godt. Jeg gikk aldri i barnehage i mer enn et par uker pga. dårlig miljø (tror det sier seg selv når det gikk flere år før mamma fikk vite om hvorfor jeg hadde blåmerker etter en dag i barnehagen). Jeg var ekstremt ensom som barn og ble mye utstøtt. Folk lo av brillene mine og den røde buksa mamma hadde strikket. Og dette er bare de første årene av livet mitt, men det ble med meg videre. Jeg er sårbar, og det er jeg faen ikke redd for å innrømme.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men hovedpoenget mitt er at du har lov til å vise følelser. Vi lever i et samfunn med en grusom ''skjerp deg''-holdning. Viser du følelser er du svak og må skjerpe deg. Det er så bullshit! Vi er alle forskjellige og takler ting på våre egne måter. Vi er mennesker, ikke roboter. 

 

Nytt liv

Den siste uka har vært et levende kaos, både på godt og vondt. Endringene i livet mitt virker kanskje små for alle på utsiden, men for min del har det nesten vært litt for mye på en gang. Jeg har vært sint, trist, glad, bitter og full av latter.

For ca en uke siden ble jeg plutselig singel igjen. Samtidig som jeg nesten ventet litt på det, så var jeg ikke forberedt nok på det. Etter ett år var alt plutselig borte, og jeg har aldri hatt en så jævlig dag før i hele mitt liv. Det gjorde det ikke bedre da enkelte mennesker ba meg om å ta meg selv i nakken. ''Det er en del av livet', ''Sånn er det bare'', ''Du må bare heve hodet'', ''Du er for ung til å sørge over noe sånt''. For ung? Er jeg for ung til å ha følelser? 
Hele forrige helg var både tung og tom. Og ja, jeg har fremdeles vondt langt inn i sjela, men jeg har klart å ha tankene på andre steder. Nå på mandag ble jeg oppringt av PVS der jeg fikk tlibud om jobb, så den dagen fokuserte jeg på å fullføre assitentprøven og signere kontrakt. Dagene etter har jeg jobbet og vært kjempesliten når jeg har kommet hjem. I dag er den første dagen der jeg ikke har spesielt mye å gjøre, og jeg kjenner det på meg. 

Siden hele livet mitt ble snudd på hodet på den måten, så føles det som at livet nesten har startet på nytt. Jeg vet at det kanskje høres rart ut, men når du har vært sammen med noen i ett år og samtidig vært arbeidsledig, og plutselig blir singel når du får jobb, da er det en ganske drastisk endring. Disse dagene har vært en berg- og dalbane. Hadde det ikke vært for jobben hadde jeg nok hatt store problemer, men jeg har klart å fokusere på det som skjer fremover, og heldigvis har jeg hatt fantastiske mennesker rundt meg. Det skjer mye fremover som jeg ser frem til, så selv om jeg har det vondt inni meg, så klarer jeg å se ting på den lyse siden og.

Jeg har fått jobb!

Jippi, hurra, endelig! Etter to, nesten tre år som arbeidsledig kan jeg endelig fortelle at jeg har fått jobb.
Jobb.
Jeg er ansatt.
Jeg har fått jobb!

Jeg har blitt ansatt hos PVS som vikar. Så jeg kommer vel til å være innom både skoler og barnehager. Det er litt skummelt siden jeg aldri har jobbet med barn før, men jeg har den siste tiden innsett at dette er en jobb som kanskje kan passe for meg. Det blir i hvert fall veldig gøy å prøve noe nytt.

Det som nesten er mest gøy er hvor varierende hele jobben blir. En dag kan jeg være i en barnehage, mens neste dag kan jeg være på en skole på andre siden av byen. Litt skummelt å ikke ha noe fast, men jeg elsker variasjon. Og så er det betryggende at jeg kan bestemme arbeidstiden selv, i hvert fall nå i starten. Jeg har jo være ute av arbeidslivet ganske lenge, og det er godt å vite at jeg kan ta pauser om jeg trenger det.

Men jeg ser positivt på det!

Jeg roper og skriker, men det er nytteløst

Det står en mann i stua. Jeg ser han gjennom soveromsdøra som står åpen. Han bare står der. Jeg får et glimt av at han har litt lengde på håret og litt shabby stil. Faktisk, så minner han meg om Cal fra Orphan Black, men hvem er han? Hvorfor er han her, og hvordan kom han seg inn? Jeg skriker og roper etter hjelp. Jeg gjør alt jeg kan for å få tak i telefonen eller noe å beskytte meg med. Men det nytter ikke. Jeg får ikke ut en eneste lyd, og jeg kan ikke røre meg. Et slags panikkanfall sniker seg innpå, men ingenting skjer. Er jeg død? 
....Plutselig våkner jeg. Soveromsdøra er lukket og det er ingen her. Jeg klasker til meg selv for å være sikker på at jeg faktisk lever, og det gjør vondt Jeg kremter og småsnakker til meg selv for å være sikker på at jeg har stemmen min tilbake.

De første gangene jeg opplevde søvnparalyse var det ekstremt skremmende. Jeg bodde i en liten hybel, og opplevde søvnparalyse etter å ha sovnet midt på dagen. Jeg drømte at jeg var på fest med en gutt som prøvde å voldta meg, men da jeg våknet var han fremdeles der. Jeg var livredd og kjente et trykk over brystet samtidig som jeg fortsatt følte at han tok på meg. Jeg hylte og jeg skrek, men til ingen nytte. Plutselig våknet jeg, og innså at jeg hadde opplevd min første søvnparalyse. Et par dager etterpå opplever jeg at en eldre mann er på kjøkkenet mitt, og av en eller annen grunn var jeg veldig bevisst på at han tok sitronen som lå på benken. Jeg fikk en fornemmelse av at han kom mot senga, og plutselig kjenner jeg at han setter seg ned som når en bestefar sitter på sengekanten til barnebarnet for å si god natt. Men jeg kunne ikke se han. Det var et eller annet i meg som visste at det var en gammel mann.

Det går i perioder. Som oftest sover jeg tungt uten forstyrrelser, men det skjer likevel enda. Jeg er en av de som virkelig kan være plaget med søvnparalyse, og selv om jeg vet hva som skjer, så er det ekstremt skremmende. Du blir helt lammet og har ikke kontroll på noe som helst. Du er nødt til å ligge der helt til resten av kroppen våkner. Nå som jeg mildt sagt har opplevd det en del ganger, så er det ikke riktig så skremmende. Det har faktisk skjedd at jeg har våknet helt paralysert i kroppen, og tenkt: ''Faen, igjen? Hvor lenge skal det vare nå?''. I de verste periodene skjer det flere dager på rad, og det er ekstremt slitsomt. Du blir til slutt redd for å sove, og det er på ingen måte bra. Etter at jeg sluttet på Circadin mot søvnproblemer, så ble det mye bedre. Circadin er jo et av de mildeste midlene på markedet som krever resept, så jeg hadde aldri trodd at jeg skulle oppleve en så ekkel bivirkning. Ja, jeg sovnet fortere, men fytti grisen så plaget jeg skulle bli. Jeg har hatt noen av og på perioder med medisinen, men hver gang(!!!) jeg bruker den, så får jeg hyppige søvnparalyser. Jeg mener ikke å skremme folk. Har legen din gitt deg resept på Circadin, så kjør på! At jeg ikke hadde god erfaring betyr ikke at det gjelder deg og. Du vet ikke før du prøver. Jeg var nok bare uheldig.

Under drømme-delen av søvnen lammes ofte en del muskler i kroppen, og det er under denne delen av søvnen at man opplever søvnparalyse. Hjernen våkner før resten av kroppen. Ofte virker det både skremmende og harmløst. Du er bevisst på hvor du er og hva som er rundt deg, men du kan ikke røre deg i det hele tatt. Andre ganger kan man oppleve hallusinasjoner, som jeg nevnte helt øverst i innlegget (mannen som sto i stua). Det er ekkelt, men helt ufarlig. Noen opplever det aldri, mens andre opplever det ofte. Det er veldig individuelt, men kan såklart bli plagsomt for de som er hardest rammet. Noen mener at flere har blitt plaget med søvnproblemer etter svineinfluensaen og vaksinen i 2009. Du kan lese mer om det HER.

Nå er det en stund siden sist jeg opplevde søvnparalyse (bank i bordet), men jeg husker at jeg fant et ''mønster'' på det hele sist gang jeg hadde en mindre hyggelig periode. Hvis jeg våknet midt på natten, og sovnet igjen mens jeg lå på ryggen, da gikk jeg så og si rett inn i søvnparalyse. En gang skjedde dette flere ganger på rad i løpet av en natt. Det var som om jeg kunne styre det hele. I tillegg blir det verre om jeg har en veldig ujevn døgnrytme og sovner mye på dagtid. Det som funker best for meg er å ha en stabil døgnrytme, og aldri sovne mens jeg ligger på rygg.


Har du opplevd søvnparalyse før? Hvordan opplevde du det?

Porno for barn

Denne uken vil det være mulig å finne en ny barnebok i bokhyllene. Ikke en hvilken som helst bok heller, men en bok som skal lære barn helt ned i barnehagealderen om porno. Boken heter ''Sesam, Sesam''

Jeg ser for meg at en del foreldre der ute nå har full panikk for at barna deres skal lese en slik bok. Jeg leste til og med et sted at noen mener at forfatteren bak boken, Gro Dahle, har pedofile tendenser fordi hun vil lære barn om porno, kropp og sex. Jeg kan på en måte forstå at noen foreldre tenker ''Oisann...'', men jeg har null forståelse for de som skal nekte barna sine å lese.
For kjære foreldre, vi lever i 2017. Hvis du tror at barna deres gjennomfører barneskolen uten å ha sett en eller annen form for porno, da tror dere veldig feil. Vi lever i 2017, og porno er mer tilgjengelig enn noen sinne. 

Jeg synes faktisk at denne boken er nødvendig. Det er utrolig mange vrangforestillinger der ute om sex og kropp på grunn av porno. Det skal ikke mye til for å komme over porno der man ser to veltrente menn med ekstremt store peniser hamre løs på ei jente, eller en video der noen henger fra taket og blir pisket før selve sexen begynner. I porno ser man gjerne glattbarberte kropper, store peniser, og digre pupper. Det går ikke hånd i hånd med virkeligheten (som oftest). 
Det er nødvendig at barn lærer at porno er en form for ''voksent skuespill'' rettet mot voksne, og at det ikke nødvendigvis hører hjemme med virkeligheten. Det er jo ikke uten grunn at unge mennesker gruer seg til å ha sex fordi de har sett på porno.

Pornoen er kanskje rettet mot våryre tenåringer og par som ønsker litt ekstra krydder i hverdagen, men den er også tilgjengelig for barn. Jeg husker veldig godt da jeg gikk på barneskolen og ei i klassen min skulle søke etter Titanic. Søkefeltet søkte automatisk mens man skrev. Hva skjedde? Jo, en tredjeklassing skriver som regel ikke superfort på et tastatur, så da hun var kommet til ''tit'' i søkefeltet dukket det opp en drøss med pupper. Og dette var bare et mildt tilfelle! Det viser bare at pornografisk innhold allerede var lett tilgjengelig for over 10 år siden, og nå er den enda mer tilgjengelig siden barn ofte har egen PC, innholdet på nettet blir større og større, de har mobiler, nettbrett osv... Vi trenger ikke å normalisere porno, men vi må godta at den er der.

''Jeg sier ikke at porno er skapt for barn, for ingen barn har et behov for å være vitne til "black dick in tight pussy 596". Men alle barn fortjener å vite hva som skjer, hvorfor det er godt å ta seg selv på tissen og hvorfor det kiler litt ekstra i magen av den søte jenta i klassen. ''

Jo tidligere vi tillater barna å lære om kropp og sex, jo bedre. For det første slipper du de pinlige spørsmålene som plutselig kommer rundt matbordet når 6 åringen har sett noe på nett. For det andre fjerner vi tabuen rundt det mest naturlige i verden, altså kroppen vår. Barn bør få lære om sex, kropp, prevensjon, grenser, hva som er godt/trygt, kjønnssykdommer og hvem som har sex. Vi har selv vært barn og veldig nysgjerrige, og i dagens samfunn synes jeg det er bedre å lære litt for mye enn litt for lite. Jeg tror det dummeste vi gjør er å tillate noe så naturlig å forbli pinlig og tabu.

Litt sårbar

Dagen startet bra, men nå er den tom. Samtidig som jeg lar meg fascinere over hvor fort et humør kan endres, så er det så kjedelig. Jeg har ingen grunn til å være i dårlig humør, ikke sånn egentlig. Istedenfor å ta buss hele veien til sentrum, så gikk jeg gjennom en del av lysløypa. Turen var superfin og været var fantastisk.

Da jeg kom meg til sentrum ruslet jeg rundt på kjøpesenteret. Jeg knabbet til meg en ny jakke og en ny sminkekost. Ikke mer enn det. Da burde man jo være glad, ikke sant? Jeg tok buss videre til det andre kjøpesenteret for å handle mat, og jeg burde være fornøyd med at kjøleskapet ikke er tomt. Jeg føler meg utakknemlig som ikke er hoppende glad nå, men jeg kan ikke bare trykke på en knapp heller. Nå sitter jeg alene i sofaen og ser på kaffekoppen som ikke drikker seg selv mens TVen står på i bakgrunnen. 

Det er vel kanskje problemet? Selv om jeg hadde det utrolig gøy på fredag, så er jeg fremdeles veldig ensom. Jeg har enda ikke kommet meg ut i jobb, så jeg får ikke deltatt i samfunnet på en fornuftig måte. Jeg tilbringer ekstremt mye tid alene. Jeg har i skrivende stund 322 venner på Facebook, men jeg kjenner egentlig ikke halvparten. De jeg kjenner og har kontakt med bor langt unna, og de som bor her føler jeg at jeg ikke kjenner godt nok til å ta kontakt med, eller så har vi mistet kontakt av forskjellige grunner. 

Denne uken skal jeg på et nytt jobbintervju. Selv om det er snakk om å bare være vikar, så gleder jeg meg. Jeg kommer meg ut hver gang jeg får oppdrag, selv om jeg kanskje ikke møter så mange mennesker som jeg blir kjent med. Jeg blir jo tross alt sendt både hit og dit. 

Men det blir nok bedre. Jeg må bare se fremover.

Morgenstund har kaffe i munn

God morgen! 

Til tross for at alarmen min skulle gå 08:00 i dag, så våknet jeg for en halvtimes tid siden og var lys våken. Jeg er egentlig ikke et morgenmenneske, men etter helgas festligheter tok det en interessant vending. Uansett, nå er jeg våken og snuser på duften av morgenkaffen.

Selv om jeg ikke er så veldig morgenmenneske, så har jeg i flere år hatt en greie der jeg står opp tidlig for å drikke kaffe mens jeg ser på God Morgen Norge. Jeg er litt før skjema, så programmet har ikke startet enda, men jeg gleder meg til å slappe av foran TVen. Å starte dagen rolig er alltid like deilig! 

Aah, kaffe! 

Jeg unner alle en god start på dagen i dag. Uansett hvilke planer du har, så håper jeg at dagen blir nydelig!

Pizza til frokost

Det beste med dagen derpå må være når den store pizzaen leveres på døra. Jeg hadde en ørliten fest på fredag, noe som betyr at jeg bestilte pizza i går. Frosenpizzaen jeg hadde i fryseren brente jeg (oops...), så jeg endte opp med å bestille.

I går var jeg mer trøtt og dårlig enn jeg noen sinne har vært, til tross for at jeg ikke drakk så mye. Det gikk derimot hardt utover jellyshotsene. Jeg har faktisk aldri smakt eller laget det før, så i går var min første gang!

Jeg skriver på mobilen, noe som forklarer det hele om innlegget blir rart og dårlig.

Men uansett. Jeg sovnet på sofaen før pizzaen kom, og jeg sovnet etter jeg hadde spist litt. Nå har jeg akkurat våknet fra de døde. Sliten sa du?

Det er hardt å være på topp!

Alene på kafé

Du vet når du er alt for tidlig ute til en avtale? Det er meg i dag i hvert fall. Er alt for tidlig ute til et eller annet foredrag jeg sa ja til å komme på, så jeg har gått rundt på kjøpesenteret i evigheter. Jeg ble både kaffetørst og sulten, så jeg bestilte mat på Jordbærpikene og en kaffe.

Vanligvis er jeg en av dem som synes det både er kleint og ensomt å sitte alene på kafé, men i dag var det faktisk ganske koselig. Det er gøy å bare sitte for seg selv mens folk løper forbi.

Det er en liten time igjen, så jeg skal snart gå saaaakte bortover til dit jeg skal. Foredraget er arrangert av de jeg er i tiltak hos via Nav. Gleder jeg meg? Nei. Men jeg holder det jeg lover, og dukker derfor opp.

Sett av tid til deg selv

I en hektisk hverdag er det ofte lett å glemme av seg selv. Og det er veldig kjedelig! For min del er det viktig å ta vare på meg selv, og det beste jeg vet etter en lang dag er å slappe av i badekaret med en velduftende badebombe (og så blir vannet farget!) og ansiktsmaske.  Jeg er ganske nøye når det gjelder hudpleierutinen min. Den er simpel, men jeg er nøye. Likevel elsker jeg å tilføye litt ekstra en gang i blant, som da blir en ansiktsmaske. 

Jeg startet dagen i dag med kaffe og ansiktsmaske, og jeg føler allerede at dette blir en OK dag!

 

Husk å alltid sette av litt tid til deg selv. Du fortjener det!

Snakk mer om kroppen din!

I dag innså jeg en ting, og det er hvor vanvittig redde vi er for nakenhet og sex, til tross for at det er det mest naturlige for oss mennesker. Vi eksisterer fordi foreldrene våre hadde en fuktig natt (eller dag.. Hvem vet!), og vi ble født nakne. Likevel skal alt hysjes på og ser man litt pupp får man panikk og gjemmer barna sine. Jeg har ikke barn selv, men jeg blir provosert når jeg hører om foreldre som overbeskytter barna sine. Jeg vil ikke kalle det for å beskytte barn en gang. Barn har godt av å lære tidlig at kropp og sex ikke er tabu, og barn har godt av å lære om hvordan kroppen fungerer. Nå sier jeg ikke at barn skal ha sex med hverandre, men jeg mener at det er for sent å ha en seksualundervisning på ungdomsskolen. De fleste begynner å eksperimentere med seg selv mye tidligere. 

Det er alt for mye fokus på å skjule kroppene våre. Senest i dag kom jeg over en større diskusjon på Facebook der ei jente hadde tatt en ny tatovering på låret. Tatoveringen var av to jenter der den ene fingret den andre. Kreativt og kult etter min mening, og den har stor betydning for personen som eier tatoveringen. Likevel ble det diskusjon med kommentarer som: ''Tenk når du blir gammel!'', ''Jeg synes synd på dine fremtidige barn'', ''Den var alt for drøy''.
Si meg... Skal man fjerne sin egen seksualitet bare fordi man blir gammel? Å få barn er ingen plikt, så å bruke det som argument er usmakelig uansett. Men om personen får barn, så er det ikke synd i dem. Det er heller motsatt, de er heldige! De har en mor som ikke skammer seg over sin egen kropp. Og hvorfor er det drøyt? Tatoveringen er på låret og skjules mesteparten av tiden. De fleste av oss har nok både tatt på oss selv og en partner. Er det drøyt? Det er og har alltid vært populært med malerier på stueveggen av nakne kropper. Da er det jaggu meg greit med tatoveringer og.

I byen min har vi et helt OK kjøpesenter. Der er det lekebutikker til både barn og voksne. Jeg synes det er kjempegøy at leketøysbutikken for barn er vegg i vegg med erotikkbutikken. Hvorfor? Fordi begge deler er helt naturlige. Det henger store, svarte gardiner som skjuler mesteparten av varene helt til man går inn i butikken, så de fleste barn legger ikke merke til dildoene og håndhjernene uansett. Jeg føler dessverre at jeg er en av få som ikke ser et problem med plasseringen. Men ærlig talt, når barnet ditt har full fokus på å få seg en ny bamse eller dukke, da spiller det vel ingen rolle hvilken butikk som ligger ved siden av? Om barnet absolutt skulle spørre, så er det ikke verre enn å enten være ærlig og si at et er en leketøysbutikk for voksne, eller så kan du si at du ikke vet. Å ta barnet på armen og løpe avgårde blir for dumt. Hvorfor skjule noe naturlig for dem?

Moren min har aldri skjult noe for meg, men hun har heller aldri aktivt tatt meg med inn på en erotisk butikk. For oss var det naturlig å dusje nakne når vi skiftet fra vanlige klær til badetøy før vi hoppet ut i bassenget, og hun ble aldri flau og fikk panikk da mensen ble et tema. Det var tross alt en helt naturlig del av livet. Jeg blir alltid irritert når jeg hører at foreldre ikke forteller barna sine om noe så naturlig. Hvis du synes det er pinlig å fortelle datteren din hva en tampong er, da synes jeg du skal revurdere å få barn. Jeg virker kanskje frekk, men når en så naturlig ting er pinlig for deg, da er du ikke klar for å ta vare på et eget menneske. Du må tross alt takle bæsjebleier og spørsmål om hvorfor pappa ikke har store pupper.

Det er ikke nødvendig å snakke om nakenhet rundt middagsbordet, men jeg synes vi skal inkludere det mer i livet. Det er tross alt kroppen din som gjør at du lever. Ikke skjul det for generasjonen etter deg.

Jeg piercet meg selv

Oh yes, I did! 

Før dere kritiserer meg: jeg vet hva jeg gjør. Jeg er ingen ekspert, men den lille opplæringen jeg har fått har lært meg _mye_. Jeg har ikke sagt så mye om det, men jobben jeg prøvde meg i ganske nylig var jobben som piercer. Jeg fikk dessverre ikke jobben, og jeg vil helt ærlig ikke vite hvorfor. Jeg mistenker at det er fordi jeg var litt for sjenert og tilbakeholden for deres smak (men hva faen skal man forvente når det er en hel dag der ALT er nytt?). Jeg fikk ikke piercet noe den dagen, så jeg føler at jeg har blitt urettferdig dømt i og med at jeg aldri fikk vist meg ordentlig frem. Men sånn er det, dessverre. Siden det er det eneste OK stedet i denne byen for å ta piercing, så ble saken litt vrien for meg. Jeg nekter å være kunde der med det første. 

For noen dager siden bestilte jeg litt utstyr hos Crazy Factory (steril nål, smykke og tang). Jeg savnet piercingen jeg hadde før såpass mye.

Min nye, fine labret <3 

Jeg er kjempefornøyd! Og det var skremmende gøy å pierce seg selv. Med andre ord er det nok ikke siste gangen det skjer. Det ble heller ikke skjevt i det hele tatt. Jeg vurderte faktisk å filme piercingen som min første videoblogg, men siden jeg ikke visste om det kom til å bli vellykket, så sto jeg over. Kanskje neste gang! 
Når det kommer til piercing vil jeg ikke fraråde andre å pierce seg i Tromsø. Min erfaring er ikke basert på meg som kunde, men som jobbsøker. Såvidt jeg vet har alle kundene vært kjempefornøyde, og for all del, pierceren vet hva han gjør! Dra heller dit enn å ta piercing på deg selv med mindre du faktisk vet hva du gjør, og er klar over konsekvensene. 

Ny uke, nye muligheter

God morgen! Ja, jeg sier god morgen. Jeg kom meg nettopp ut av senga. Noen kaller det latskap, mens andre kaller det å nyte livet. For min del er det en god blanding av begge. Jeg har bare ikke motivasjon til å stå opp for å gå gjennom en tom dag. 

MEN... Det er en ny uke, og nye muligheter. Nå er jeg så forbanna lei av hverdagen min at jeg snart river av meg håret jeg egentlig ikke har. Jeg kan ikke la kjipe hendelser styre livet mitt, selv om det er tungt akkurat nå. Før helga fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk jobben likevel, til tross for hvor positivt alt virket. Jeg bruke en hel dag av livet mitt på å være i opplæring der borte. De ansatte virket positive, og jeg fikk ordrett beskjed om at de skulle ta kontakt med meg dagen etterpå angående NÅR jeg skulle komme tilbake. Dagene gikk, og ingenting skjedde. Etter litt mas fikk jeg plutselig en SMS om at noen andre har fått jobben. Noen andre kapret min drømmejobb. Jeg klarer ikke å slutte og tenke på at noen andre som jeg (forhåpentligvis) ikke kjenner er der borte nå og gjør jobben jeg drømte om å gjøre. Nå høres jeg sikkert ut som en bitter drittunge, men jeg tror nok det er mange av oss som har opplevd at drømmejobben bare flyr avgårde i stormen uten at vi klarer å få tak i den. Og det gjør vondt. Jeg var så nær å få jobb etter to år som arbeidsledig. Nå sitter jeg i sofaen nok en gang og ser gjennom Finn, Nav, Indeed og nettsidene til kjøpesentrene her i byen for å finne ledige stillinger. Jeg er mildt sagt drittlei.


Jeg vet at jeg har brukt bildet før, men jeg har ikke så mange nye av meg selv at det gjør noe.


Men jeg kan ikke sitte hjemme og sutre. Jeg kan sitte hjemme, for det må jeg nesten, men det nytter ikke å sutre. Det ordner seg forhåpentligvis til slutt, selv om jeg håper på alt annet enn en jobb i kassa på Kiwi som for meg er ekstremt lite givende. Jobben er lett, men tom. Noen må jo gjøre den jobben, men jeg ønsker ikke at det blir meg. Jeg har helt andre ambisjoner i livet. 
Men jeg kan ikke være alt for kresen heller.

30 spørsmål - 30 svar

I kveld har jeg mye på hjertet, samtidig som jeg ikke vet hvor jeg skal starte. I håp om å stokke ordene på plass i søvne i natt, poster jeg heller et ganske ubrukelig innlegg bare for å holde liv i bloggen. Fant denne listen via et kjapt googlesøk, så det er ikke noe magi involvert. 

1. Hvor gammel er du? Jeg er 21!  

2. Hvor høy er du? 158 cm lav, som folk pleier å si. Men jeg trives! 

3. Stjernetegn? Vannmannen.  

4. Når står du opp i hverdagen? Jeg har ikke jobb for tiden, så jeg har egentlig ingen grunner til å ha alarm på mobilen. Enten våkner jeg 7 på morgenen og er lys våken, eller så våkner jeg som regel senest 12. Liker å få dagen med meg selv om jeg ikke gjør noe. Likevel hender det at jeg snur døgnet helt, og våknet 11 på kvelden.

5. Og i helgene? Samme som hverdagen, i og med at helg er hverdag for meg.

6. Favorittsang akkurat nå? Oi, vanskelig! Jeg er veldig glad i det nye arbeidet til Arch Enemy, spesielt låta ''The World Is Yours''. Men jeg har flere sanger på repeat.  

7. Har du tatoveringer? Ja! Jeg har til sammen 8 tatoveringer. Og flere skal det bli!

       

8. Hva var det siste du spiste? Potetgullrester fra i går. 

9. Hva var det siste du drakk? Akkurat nå sitter jeg faktisk med en kald øl mens jeg skriver innlegget.

10. En hemmelighet om deg? Jeg har så lite filter at jeg ikke har hemmeligheter. Det finnes naturligvis ting jeg ofte velger å ikke snakke om, men det er likevel ikke hemmelig. 

11. Har du noen gang vært forelsket? Hehe, jeg er det nå og har vært det i snart et år. Og ja, jeg er lykkelig forelsket.

12. Hvilken farge har du på tannbørsten din? Tannbørsten min er svart og rosa, og ble kjøpt på Kiwi for alt for lenge siden.

13. Hva hører du på akkurat nå? Bakgrunnsmusikken i Final Fantasy 9. Den er så koselig.

14. Er det noen du savner? Jeg savner kjæresten min som jeg ikke har sett på noen dager, og jeg savner katten min som jeg nesten ikke fikk se i helga.

15. Favoritt quote? Blæh, quotes! Det finnes så mange bra, så jeg tror ikke at jeg har en spesifikk favoritt. 

16. Høy eller lav musikk? En mellomting. Når jeg er hjemme hører jeg helst på litt lav musikk, med mindre jeg vil synge til. Er jeg på byen er det greit med høy musikk, men ikke så høy at man ikke kan prate (med mindre jeg er på musikk).

17. Hvor drar du når du er trist? Hjem til foreldrene mine, dersom jeg har muligheten til det. Jeg startet helga med tidenes skuffelse, så jeg var trist hele fredagen og kom meg ikke opp av senga før jeg måtte dra avgårde. Var greit å tilbringe helga med familien for en gangs skyld. Men som oftest sitter jeg hjemme og stirrer på TVen.

18. Favorittfarge? Bortsett fra svart, hvitt og grått, så elsker jeg burgunder/vinrød.

19. Hvem snakket du med sist? Meg selv mens jeg kranglet med vaskemaskinen.

20. Hva ønsker du deg mest akkurat nå? En jobb jeg kan trives i, samtidig som jeg gjør noe jeg synes er gøy. Det verste er å kjede seg i jobbsammenheng. Det er tross alt noe du skal bruke store deler av livet på.

21. Hva var det siste du kjøpte? Bestilte piercingutstyr sånn at jeg kan pierce meg selv (ja, jeg vet hva jeg gjør) og en sånn baby foot-greie som er så populær. Utenom det kjøpte jeg... Uuuh.. Mat?

22. Hva står det på den siste SMS'en du sendte? Ordrenummer jeg videresendte til pappa siden bestemoren min sin mobil er ferdig på reparasjon, og han skal hente den.

23. Hva skal du gjøre til helgen? Jeg tror det blir alkohol involvert, hehe! Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har skikkelig lyst til å ta meg en fest. Har nok ikke råd til å dra på byen, så blir nok drikking hjemme om jeg får tak i folk som vil komme.

24. Drømmereisemål? Huff, hvor som helst akkurat nå. Jeg drømmer om Maldivene, Japan og USA. Men nå vil jeg helst bare slappe av i et varmere strøk, så Maldivene.

25. Hvordan er du som venn? Snill, omtenksom, men også veldig ærlig. Om en venninne er i ferd med å gjøre noe dumt, så er jeg ikke redd for å si det. Og jeg er sånn sett litt streng. Jeg er av en typen som sier: ''hvis du ikke gjør noe med det, så kan du drite i å klage.''. Men jeg er veldig omtenksom, og hater det når vennene mine ikke har det bra. 

26. Hva kan holde deg våken om natta? Livets gang. Enkelte kvelder plager det meg veldig at vi egentlig bare er født for å dø. Min største frykt er å miste noen jeg er glad i, selv om jeg vet at det blir å skje flere ganger. Hvis naturen får gå sin gang, så vil alle i mamma og pappas generasjon forsvinne før meg, og det gjør grusomt vondt å tenke på. Det yngste tantebarnet mitt (som ble født i vår) er oppkalt etter bestefaren min som døde i 2013. Han var en veldig spesiell mann, så jeg har blitt veldig glad i ''mini-Håkon'', og han er jo bare et herlig barn! Jeg kødder ikke når jeg sier at jeg gråter hver gang jeg tenker på eller snakker om bestefaren min, men alt føles litt ''bedre'' på grunn av junior. 

27. Hvem i Kardashian-klanen er du? HAHA. Den er vrien. Basert på høyde er jeg nok Kim. Ellers kan jeg nok ikke sammenligne meg selv så mye med dem.

28. Hvilken TV-serie følger du med på nå? Jeg begynte å se gamle sesonger av Hotel Cæsar etter siste episode av Game of Thrones. Skremmende hvor fengende og teit den serien er, haha! I tillegg ser jeg The Walking Dead på nytt. Har ikke råd til verken Netflix eller Viaplay for tiden, så ser TWD på grunn av gratismåneden min hos HBO. Jeg fulgte med på Orphan Black, men har ikke fått sett ferdig pga. mangelen på Netflix. Derfor går det mest i filmer for tiden siden det er så enkelt å google seg fram til en OK stream.

29. Hvilken bok leste du sist? ''Bak lukkede dører''. Den var overraskende bra! Jeg leser ikke så mye, men den boken leste jeg fort ut. Det handler om en kvinne som tror hun har funnet drømmemannen, og alle ser på dem som det perfekte paret. Men de har en mørk hemmelighet. Mannen er psykopat og holder henne fanget i sitt eget hjem.

30. Hva skal du gjøre når du er ferdig med dette innlegget? Leve livet! Neida. Jeg skal bare slappe av med Final Fantasy før jeg tømmer vaskemaskinen og tar kveld. 

New dress

Åh, jeg bare elsker salg! Favorittbutikken min her i Tromsø er definitivt Skadefryd, men mesteparten av klærne ligger på rundt en tusenlapp eller to. Det er ikke helt etter min lommebok. Da er det ingenting som gleder meg mer enn når butikken har salg. Nå skal sommerklærne ut, og jeg tok en tur innom.

Og jeg har bare en ting å si; WOW! Jeg har definitivt et nytt favorittplagg. Det er lenge siden sist gang jeg følte meg så fin i en kjole (jeg passer jo ikke halvparten av kjolene mine lenger). 

Føler jeg meg fin? Oh yes! Jeg vet ikke når jeg skal få brukt den, men forhåpentligvis dukker det opp en bytur eller to i nærmeste fremtid der jeg har en grunn til å pynte meg. Denne kjolen er for fin til å bare henge til pynt.  

Oida

Over en uke siden forrige innlegg... Det er for dårlig! Men jeg har ikke noe å skrive om heller. Jeg har egentlig ikke gjort så mye, men jeg kan fortelle noe gøy som skal skje! I morgen skal jeg prøve meg ut i en jobb. Og hvis jeg er heldig og får stillingen, da har jeg virkelig kapret drømmejobben. Jeg vil fortelle mer om det, men vil vente til jeg vet mer om saken.

Jeg har forsåvidt vært borte fra bloggen på grunn av nettproblemer i tillegg til lite å skrive om. Forrige uke fikk vi fiber, men tilkoblingen har vært veldig ustabil. Det tok lang tid før jeg fikk nett på PCen, og nå er jeg nødt til å bruke den som hotspot for å få nett på spillkonsollene. Tungvindt? Ja. Men sånn blir det.

 

Oh yes I did

I vinter som var, det vil si januar/februar gjorde jeg noe veldig, veldig dumt. Jeg var 12 år første gangen jeg farget håret, og siden den gang har jeg gjort det minst en gang i måneden. Det er altså 9 år med hårfarging! Men først av i en alder av 21 skulle jeg få føle på den virkelige smerten med hårfarge. I februar tenkte jeg ''faen ta, jeg er lei av etterveksten.'', og bleket håret. Jeg er naturlig askeblond, en farge som er veldig vanskelig å få til hjemme, i hvert fall når man er utålmodig. 12 (!!!!!!) blekinger senere var jeg enda ikke fornøyd, men det var fordi håret var så ihjelbleket at det bokstavelig talt ikke gikk an å farge lenger. Håret har vært så utrolig slitt siden da. Det har raknet i dusjen, og jeg har klippet det ofte. Det har vært så ødelagt at etterveksten, som var sunn og god, ble skadet siden det spiste seg oppover. Da vet du at håret er ødelagt! Jeg holdt likevel ut frem til nå i juli, da farget jeg det rødt. Men etter en hårvask var fargen helt utvasket. Det samme skjedde med den kullsvarte fargen jeg brukte rett etterpå. 

Da innså jeg at nok er nok.

Føler jeg meg fin? Nei. Var det nødvendig? Ja! 

Ja, jeg klipte av meg håret. Jeg var så lei at jeg kjøpte en billig klippemaskin hos Jysk, dro hjem, drakk litt vin, og poff... Der gikk håret! Jeg er evig glad for at parykker eksisterer. Det blir nok å gå en stund før jeg viser meg i offentligheten uten hodeplagg. For all del, mange kler så kort hår, men jeg er ikke komfortabel med denne sveisen på meg selv. Heldigvis er det bare hår, og det vokser ut. Dette skjedde for en drøy uke siden, kanskje mer. Men det har tatt litt tid for meg å akseptere det og ikke minst; godta speilbildet mitt. På den positive siden er det dritdigg å dusje. Hårvasken har gått fra å ta lang tid til knapt ett minutt. Det er ganske digg.

Håret er i det minste morsomt å ta på.

Å bli kjent med folk på nett

Om sannsynligvis kort tid kommer det en artikkel i iTromsø som handler om appen Hey! VINA. Jeg nevnte appen i det forrige innlegget mitt om hvordan man kan bli sosial. De siste dagene har populariteten til appen vokst i Tromsø, og selv om det enda ikke er så mange brukere, så kommer det sakte men sikkert flere. Jeg vet ikke hvor lenge appen har eksistert i Norge, men jeg tror den er ganske ny her. Jeg ble intervjuet i går, så det går sikkert et par dager før artikkelen er ute. Det hele var veldig tilfeldig siden jeg matchet med en journalist som ønsket å skrive om appen.

For dere som ikke vet hva slags app det er, så er det kort fortalt en app som fungerer akkurat som Tinder, men det er en app for å få seg venner og ikke en date. I tillegg er appen for jenter. Når du har logget deg inn med Facebookbrukeren din kan du sveipe venstre eller høyre på folk. Får dere en match kan dere skrive til hverandre. I tillegg kan du gjøre en morsom quiz eller to og fylle ut profilen din med info om deg selv. 

Dette er en app jeg faktisk har ventet på lenge. Vi lever i et samfunn der alt skal foregå på nett og mobil, så det var vel egentlig bare helt naturlig at denne appen dukket opp. I tillegg har ensomhet blitt et veldig omtalt tema det siste året. Mange føler seg ensomme når de ser på de lykkelige livene til folk på facebook, instagram og snapchat fordi de ikke har så mange venner selv. Mange synes også at det er veldig vanskelig å møte nye mennesker i voksen alder. Man kan jo ikke bare gå bort til en tilfeldig på gata for å introdusere seg selv. På videregående var det mye lettere. Da hadde man samme aldersgruppe rundt seg hele tiden og ble alltids venner med noen. I arbeidslivet er det ikke fult så enkelt da man gjerne jobber med mennesker som både er mye eldre og yngre enn deg, så det er ikke sånn at man automatisk får nye venner på arbeidsplassen. Jeg har selv vært arbeidsledig helt siden jeg sluttet på videregående, så jeg har nesten ikke møtt nye mennesker i det hele tatt, og jeg innrømmer at jeg er veldig ensom. Så for min del er det helt fantastisk at det nå finnes en app der jeg kan møte andre mennesker som av en eller annen grunn ønsker seg flere venner. 

Dette er egentlig en fantastisk mulighet til å bli kjent med nye mennesker på! Og jeg tror at det blir kjempebra når flere hører om appen og tar den i bruk.
Dette innlegget er på ingen måte reklame for appen. Jeg skriver innlegget 100% frivillig. 

 

Hvordan bli mer sosial

Hei og god morgen! Dette blir et innlegg fra en ufrivillig usosial person til alle der ute som ønsker et mer sosialt liv (oi, for en setning...). Å få venner i voksen alder er ikke alltid det enkleste. De siste to årene har jeg vært ganske ensom. De aller, aller fleste vennene mine flyttet ut av byen etter videregående, mens jeg ble værende i Tromsø. I tillegg har jeg vært arbeidsledig denne tiden, så jeg har ikke kommet inn i et miljø som har latt meg møte nye mennesker. Med andre ord har jeg brukt ekstremt mye tid hjemme uten å være sosial, og jeg er nok ikke den eneste som har opplevd å havne i den situasjonen. Ofte hjelper det å bare komme seg over dørstokkmila og vise seg i verden. Selv om man kanskje ikke møter en venn på kafé, så finnes det små tiltak man kan gjøre for å gjøre hverdagen mer givende. Så etter å ha prøvd å gjøre noe med det den siste tiden, så har jeg noen tips å komme med! 

- Bli frivillig hundelufter. Det er mange hundeeiere som trenger hjelp til å lufte hunden sin, så hvis du ikke har egen hund er dette en fantastisk måte å komme deg mer ut på. Det er både givende og sosialt! Det er utrolig hvor mange man kommer i snakk med når man går tur med en hund fordi de stopper opp og spør om de kan hilse. Om ikke annet, så får du deg en firbent venn!

- Dra på byen! Hæ? Alene... På byen? Oh yes! Jeg dro alene på byen en gang, og det var egentlig utrolig gøy! Det høres kanskje skummelt ut å dra alene på byen som jente, men hvis du har mobil på deg og ikke drikker for mye, så går det bra. Det er alltid noen som tar kontakt! Jeg møtte selv et par nye mennesker, men jeg har ikke noe kontakt med dem nå. De er likevel en del av mitt personlige nettverk, og plutselig en dag får man bedre kontakt.

- Last ned Hey! VINA. Dette er en app som fungerer på samme måte som tinder. Forskjellen er at Hey! VINA er en app for oss jenter som bokstavelig talt ønsker nye venner. Appen er ikke superpopulær i Norge enda. I hvert fall ikke her hvor jeg bor, men å fortelle andre om den gjør den på sikt mer populær. 

- Dra på kafé. Det frister kanskje ikke så mye å dra på kafé alene, men du kommer deg i hvert fall ut av huset.

- Begynn med frivillig arbeid. Hvis du har muligheten til det, så start med frivillig arbeid! Undersøk hvilke organisasjoner som er i nærheten av deg og ta kontakt. Jeg møtte kjempemange nye mennesker da jeg for noen år siden jobbet som frivillig for Dyrebeskyttelsen. Og hvis du er glad i dyr anbefaler jeg virkelig å kontakte Dyrebeskyttelsen, men det finnes også hundrevis av andre organisasjoner som trenger deg!

- Finn en fritidsaktivitet du liker. Med mindre du er som meg, altså arbeidsledig med stramt budsjett, så kan du vurdere å finne deg en fritidsaktivitet. Du kan vurdere karate, fekting, ridning, strikking, skyting (det høres kanskje teit ut, men å skyte på blink er sinnsykt morsomt), fotografi, musikk osv... Listen er nesten endeløs! Det viktigste er at du har en personlig interesse for det.

- Ta kontakt med gamle venner. Denne er kanskje litt litt vanskelig og utenfor komfortsonen. De fleste av oss har vel et par barndomsvenner som bor i samme by, men som man har mistet kontakt med. Send en melding til noen av dem og inviter på kaffe! Det aller verste som kan skje er at du får et nei tilbake, men da har du i hvert fall gjort en innsats og vist interesse.

Det aller, aller viktigste for å få et mer sosialt liv er å vise seg i samfunnet. Vis at du eksisterer, omså bare ved å gå en tur eller busse rundt i byen. Hvis jeg har en lengre periode der jeg føler meg alene og ensom, da drar jeg på kafé alene. Jeg er riktig nok alene, men jeg er ute og deltar i samfunnet. Jeg viser meg og ser på andre som løper forbi kafévinduene. I tillegg har jeg fått noe å gå til ettersom jeg har begynt å lufte en hund. Det nytter ikke å sitte inne og synes synd på seg selv. Nå hørtes jeg kanskje litt hard ut, men det er realiteten. Det er ingen som på magisk vis banker på døren din for å bli kjent med deg. Man må gjøre en innsats for seg selv.

 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017